Naiv.Super - en bokanmeldelse fra skolen

Forfatter:      Erlend Loe
Sjanger:        Roman; Filosofisk tendens
Utgitt:             1996
Forlag:          Cappelen forlag
Sider:            209 

Naiv.Super, er den andre romanen Erlend Loe skrev etter ”tatt av kvinnen”. Det sies at denne romanen var gjennombruddsromanen hans, og den som gjorde han mest kjent. Boken har også blitt oversatt til over 20 andre språk, deriblant svensk, dansk, engelsk og tysk. Boka handler om en Jeg – person på ca 25 år. Denne personen skriver lister, gjerne om ting han ikke har, og hva han har. Han har ikke klokke og kjæreste, men en god venn og en dårlig venn. Han er usikker på hva han vil med livet og er frustrert. Alt blir bare verre når han taper mot broren i Crocket, når de er på besøk hos foreldrene. Han får sin verden knust, og selger alt han har av unødvendige ting, slutter på gymnaset og begynner å tenke grundig over ting. Broren skal ut og reise i et par måneder, så han får låne leiligheten hans. Han slipper å betale noe for det, i mot at han sender over fakser som er til broren på et faksenummer han har fått oppgitt. Han er ikke sikker på hvor broren reiste, men han tror det er Afrika. Han husker bare at det er noe på A, så han tipper på Afrika. Tanken på tiden skremmer han, men han er nysgjerrig på hva det egentlig menes med tid, og begynner å lese en bok broren har i bokhylla. I mens han leser og tenker, finner han ut at han har lyst til å finne på noe han ikke har gjort på lenge, nemlig å kaste ball. Han kjøper en liten rød ball, stiller seg bak veggen på leiligheten, og kaster den fram og tilbake med seg selv. Han syns det gir han en stimulerende følelse. Han blir glad av det. Etter hvert syns han det er noe mer som skal til, og begynner å banke på et bankebrett. Dette husker han fra barndommen sin, og kjøper et bankebrett fra Brio. Han syns dette er en fin måte å gå i terapi på, og banker med glede på dette brettet. Han blir også godt kjent med en liten gutt, som heter Børre. De snakker mye sammen og skriver lister til hverandre, blant annet om hvilke og hvor mange dyr de har sett. Han vil se ting på annet perspektiv, og snakker mye om sine egne tanker. Boka handler om hvordan det er å være voksen, og samtidig ville ha ”barnet i seg”, på 90-tallet. I følge boka har jeg – personen en god venn og en dårlig venn. Den gode vennen fakser han daglig til fra leiligheten til broren, og sender lister osv. Mens den dårlige vennen møter han ikke så ofte. Mest på grunn av hans sleipe oppførsel. Han er nemlig en skrytehals uten like, og går fra dame til dame. Han har aldri brydd seg om andres følelser, aldri. –Dette kommer veldig tydelig fram i boka, at han ikke liker han så godt. I alle fall ikke så godt som den gode vennen. Jeg - personen og Børre blir veldig godt kjent, og han blir dermed nesten en storebror for ham. De snakker sammen om bruk av hjelmer, skriver lister til hverandre og leker sammen. Børre er en liten gutt fra barnehagen i bakgården til leiligheten til broren. Han bor i samme blokk som han, og de ser hverandre ofte. Boka / romanen er perfekt for å gi et sentralt bilde av voksengenerasjonen (voksne født på 80-tallet) med deres store problemer i perioden ca. 1990 til i dag. Kanskje noen voksne hadde litt personlige problemer med å venne seg til mulighetene i livet, som denne personen? Eller at de rett og slett tenker litt for mye, og glemmer hvordan det er å ”leve”? Det kan jo godt hende! Forfatterens måte å skrive på er ganske spesiell. Skrivemåten hans har blitt kalt naivistrisk. Det starter med at han forteller om hovedpersonen og om problemene hans. Etter hvert ser vi at personen forklarer dette godt selv. Han skriver på en måte det kunne fortelles på. Altså at det er akkurat som om han forteller historien, eller at han snakker når han skriver. –Vanskelig å forklare, men det er sånn det er. Han bruker litt fremmedord inni mellom, men i den forstand at vi kan forstå det. Også er jo dette en roman da, så det har også noe med skrivestilen hans å gjøre. Han skriver på en morsom måte, der han bruker ironi, overdrivelse og humor. Jeg syns denne boka er utrolig bra. Den har fortjent all skryten den har fått, så absolutt! Jeg likte den mest for dens personlige preg på hovedpersonen. Vi får ikke vite hva denne personen heter heller, men det merkes ikke når man får se alle de spesielle tankene han har. Nå er jo Erlend Loe veldig flink til å skrive og da, så det har jo mye å gjøre med forfatterens måte å forme teksten på og! Når man ser bokas ytre form, ser den ikke så spennende ut, nærmere kjedelig, men når man leser den, skifter man fort mening. –Det gjorde jeg. Jeg vil anbefale alle som liker å lese andres tanker, romaner eller rett og slett er litt nybegynnere på utvalg av bøker, om å lese den. Du trenger ikke å være så gammel heller. 12 – åringer kunne godt lest den og forstått hva forfatteren mente. Samtidig som den passer for alle voksne, og tenåringer i alle aldere. Det er en kjempe oppvekkende bok!