Jeg husker den første gangen vi møttes – kjærlighet ved første blikk. Jeg visste fra da av at jeg ville ha deg. Jeg hadde alltid drømt om en slik som deg, med en sprudlende personlighet og vakre øyne, glad i oppmerksomhet og kledd i vakre farger hver dag.
Men, nå… er du borte, og kan ikke lenger holde meg med selskap slik som før. Nå har jeg bare minnene fra hver eneste dag vi var sammen, og alle minuttene jeg elsket ditt støttende nærvær. Nå er det ingen der når jeg kommer hjem fra jobb, ingen som snakker til meg rett før jeg sovner inn om natten. Ingen til å få meg til å smile, le og ha det morsomt. Jeg føler en slik sterk lengsel etter en som deg.
Det er så utrolig stille når jeg er hjemme, at det nesten er skummelt. Du var jo alltid der. Det er ingen der ute som deg, som hver gang du viste din store verdsettelse over min sjenerøse gavmildhet, og desperat ville takke meg da jeg lagde et måltid til deg, som kanskje falt i god smak.
Jeg savner at du snakker til meg, og babler av gårde om hvordan dagen din har vært hjemme. Du hadde alltid noe nytt å fortelle meg, og å minne meg på om. Når jeg tenker over det, i mine stille tanker – kan jeg fortsatt høre stemmen din, inni hodet mitt. Jeg smiler hver gang jeg kommer på det! Jeg savner blikket ditt de gangene du virkelig betraktet meg og min personlighet, og kaklet i vei om hva du syntes om meg.
Jeg husker det som om det var i går; den dagen du flyttet inn hos meg. Du satt på kjøkkenbenken og lurte på hvordan neste rom kom til å se ut. Men du så veldig glad ut, for du smilte mer og mer da vi rørte på oss. Du tuslet rundt på gulvet og ryddet opp etter meg. Som for eksempel hver gang jeg mistet en pizza – bit på gulvet spratt du alltid opp fra plassen din i sofaen for å plukke den opp.
Du var alltid der, og satt oppe og ventet på meg hvis jeg var ute seint. En natt da jeg kom sjanglende bortover gulvet for å finne senga, ville du ikke slutte å snakke og kjefte meg i hjel. Du satt bare der og farbannet meg med dine moralprekener og beskyldninger over mine dårlige valg her i livet. Jeg følte meg kvalt, og ble skuffet over at den frie og hjelpsomme personen som jeg hadde forelsket meg i, var blitt bortgjemt under en ”sinnatagg – maske”! Jeg ble så irritert på deg, at jeg til slutt slengte et teppe over deg, og trampet bortover til soverommet.
Du var så god, så nydelig! Det var tilfeller der vi ble så irriterte på hverandre at vi bare ville stikke fra hverandre, men vi holdt sammen likevel – og det er jeg veldig takknemlig for den dag i dag -takk Pia!
Jeg skriver et brev til deg, fordi jeg savner deg, og endelig har innsett hvor mye jeg elsket deg, min kjære undulat.